EU og Norge
Norge og
Europa etter andre verdenskrig
Norges tilknytning til Europa har siden andre verdenskrig vært
preget av tilbakeholdenhet, samtidig som samarbeidet har blitt mer
og mer omfattende. En har villet unngå å binde seg til
internasjonale avtaler, samtidig som en ville beholde
handelskontaktene. Eksport har nemlig alltid vært veldig viktig for
et lite land som Norge. Under krigen ble det også åpenbart at en
trengte støttespillere, og at en måtte binde seg til større
militærmakter. Storbritannia, som også før krigen var en viktig
alliert, ble nå Norges viktigste samarbeidspartner.
Storbritannia hadde allikevel fra begynnelsen av et kjølig forhold
til Europas politiske samarbeid, og påbegynte sitt eget
handelssamarbeid: Den europeiske
frihandelsorganisasjonen, EFTA. Norge ble med i denne
frihandelsavtalen i 1960. Men, allerede i 1961 ville både
Storbritannia og Danmark søke medlemskap i det Europeiske
Fellesskap, og det var naturlig for Norge å bli med på dette. Det
viste seg likevel at Frankrike ikke var interessert i å ha med
Storbritannia, og dermed ble også Norges søknad avslått. Det var
først i 1972 at EF godkjente søknaden, og det var dermed klart for
Norges første EF-strid.
Norge søker medlemskap
Opptakten til den første folkeavstemninga om EF var fylt av sterke
motsetninger og en følelsesladede diskusjoner. Mens Nei-siden
fokuserte på tap av økonomisk styring, mente Ja-siden at
EF-medlemskap var en gyllen mulighet til å utvide eksporten og
knyttes nærmere til Europa. Resultatet ble en seier til
EF-motstanderne, og mens Irland, Danmark og Storbritannia ble
medlemmer av Fellesskapet, forble Norge utenfor.
Den neste avstemningen ble avholdt i 1994. Denne gangen hadde Norge
søkt sammen med Finland, Østerrike og Sverige. Igjen vant
EU-motstanderne, men denne gangen var seieren knepen; 52,3 % var i
mot medlemskapet. De andre landene fikk derimot et flertall for
medlemskap, og ble med i EU fra 1995. Av de landa som tidligere var
med i EFTA, var det nå kun Island, Sveits og Liechtenstein som var
igjen sammen med Norge.
Her kan du lese mer om Norges forhold til EU og Europa
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde - EØS-avtalen
Til tross for at Norge ikke ble med i EU etter folkeavstemninga i
1994, trådte en annen avtale i kraft samme året; EØS. Denne var
grunnleggende for at Norge og de andre EFTA-landene skulle kunne
opprettholde sin handel med EU. Denne avtalen gjør at norske
bedrifter har fri tilgang til det europeiske markedet, men samtidig
må følge de lovene som gjelder for alle europeiske bedrifter.
Unntaket fra dette er landbruk og fiske, som har blitt utelatt fra
EØS, slik at Norge fortsatt har styring selv på disse områdene.
Schengen-avtalen - Grensesamarbeid med EU
Norge har lenge hatt ett samarbeid om grenser og pass med både
Danmark og Sverige, og norske borgere har derfor fritt kunnet reise
mellom disse landene. Da de nordiske naboene bestemte seg for å
inngå en lignende avtale med EU i 2001, valgte Norge å bli med på
dette for å fortsatt kunne ha fri bevegelse over grensene til sine
naboer. I tillegg ble reiser til andre land også forenklet for
norske borgere - i teorien kan man nå reise over store deler av
Europa uten å vise pass. Schengen-avtalen innebærer også justis- og
politisamarbeid, slik at medlemsland kan jobbe effektivt sammen for
å bekjempe internasjonal kriminalitet.
|
